Gjengangere er skrevet av Henrik Ibsen og ble utgitt i 1881 av Gyldendalske Boghandels Forlag. Det ble skrevet i en tid da realismen og naturalismen rådde, og Ibsen ønsket med stykket å sette fokus på tabubelagte emner.
I Gjengangere møter vi 5 karakterer.
- Fru Alving er enke og mor til Osvald. Hun er en kjærlig mor, men var ulykkelig i ekteskapet med Herr Alving, hvor hun satte all sin energi inn for å skjule at ektemannen var alkoholiker.
- Sønnen Osvald ble sendt til utlandet i ung alder for å holdes unna farens ville oppførsel. Han jobber som kunstner og har et radikalt syn på ekteskap. Osvald er forelsket i Regine.
- Regine er i begynnelsen av akt 1 er under oppfatning av at hun er datteren til snekkeren Engelskrand og jobber som tjenestepike hos Fru Alving. Regine får senere vite av Fru Alving at moren hennes hadde hatt et forhold til Herr Alving, og at hun er datteren til Herr Alving og derfor søsteren til Osvald.
- Snekker Engstrand har en liten rolle i stykket, men kommer tydelig frem i akt 1. Han blir fremstilt som en skrøpelig mann og har vært farsfiguren til Regine i hennes oppvekst. Regine er fortsatt av den oppfatning frem til fru Alving røper hemmeligheten.
- Pastor Manders som bestyrer økonomien i forbindelse med barnehjemmet.
Stykket er delt inn i 3 akter og hver akt slutter på et høyt spenningsnivå. Stykket er skrevet med bruk av retrospektiv teknikk, som betyr at det er preget av tilbakeblikk – altså ikke kronologisk.
I første akt blir det gjentatte ganger tatt opp at snekker Engstrand ønsker at Regine skal flytte til han, både for å pleie han og for å hjelpe til på et nytt prosjekt. Både pastoren og Engstrand mener dette er en god løsning, men Regine og fru Alving misliker det. Andre ting som blir tatt opp er barnehjemmet og om det skal forsikres. Pastor Manders og fru Alving blir enige om å ikke forsikre det, og overlater barnehjemmets skjebne til Gud. I 2. akt kommer det frem at Regine ikke er Engstrands datter. Videre blir det også diskutert hvor uegnet herr Alving var som ektemann. Mot slutten av akten får vi vite at det brenner på barnehjemmet. I den siste akten blir pastoren anklaget for å ha startet brannen. Videre i akt 3 reiser Regina fra fru Alving og Osvald forteller moren at han er syk. Hele stykket ender med at Osvald ”sitter ubevegelig som før og sier: Solen. – Solen”. Her får man inntrykk av at Osvald dør.
Noen temaer for stykket er familieforhold, løgn, utroskap og incest.
Kjennetegn i et borgerlig drama er at handlingen utspiller seg i en borgerlig familie, konkrete og detaljerte beskrivelser og menneskene er ofte ”typer” fremfor levende individer. Dette gjør det lettere for publikum å kjenne seg igjen i de. Språket skal fortelle hvilket sosialt miljø personene tilhører. Komposisjonen skulle være ”stram” uten løse tråder, samtidig som Aristoteles’ teorier hadde stor innvirkning. Teoriene gikk ut på at handlingen ikke skulle strekke seg over lang tid, den skulle foregå på ett sted, og den skulle fortelles som en sammenhengende historie. De fleste borgerlige dramaer inneholder intriger, gjerne ting som har skjedd i fortiden, og som rulles opp og blir avslørt i nåtiden.
Gjengangeren er et klassisk borgerlig drama som med andre ord kan blir kalt et realistisk samfunnsdrama. ”Grip Teksten” viser til åpningen i stykket hvor stuen til fru Alving blir beskrevet tydelig som en stue fra borgerskapet. Dette utdraget viser også detaljerte beskrivelser av miljøet; ”En romerlig havestue med dør på den venstre sidevegg og to dører på veggen til høyre. I midten av stuen er et rundt bord med stoler omkring; på bordet ligger bøker, tidsskrifter og aviser.”
Alle karakterene i Gjengangeren oppfyller kravene som ”typer” – det er lett å gjenkjenne seg i i hvert fall en av karakterene. Det er vanskelig å dømme språket ut i fra den nyere versjonen av Gjengangeren, men sannsynligvis er det tydelig å dømme de sosiale bakgrunnene til de forskjellige karakterene ut i fra språket i den originale utgaven ettersom dette går igjen i flere av Ibsens bøker. Handlingen foregår ikke over lang tid, og på samme sted oppfyller det også kravene til Aristoteles’ teori.
Noen av intrigene i dramaet er utroskapet som ble begått mot fru Alving. Herr Alving hadde vært utro med Regines mor. En annen intrige er løgnen om at Regine er snekker Engstrands datter.
Stykket er som tidligere nevnt delt inn i tre akter. Ibsen brukte retrospektiv teknikk, som betyr at handlingen har tilbakeblikk.
Kjennetegn ved dramatiske tekster er at det gjerne er skuespillere som formidler gjennom handling og tale. Det andre er at vi som regel kjenner oss samtidige med det som skjer. En dramatisk tekst består ofte av beskrivelser og dialoger. Slik som i Gjengangere, som kun består av beskrivelser av miljø, bevegelse og uttrykk og dialoger. Sidetekst: det som står i kursiv eller parentes opplysninger om hvem som snakker, scenetilvisningene. Undertekst. Inni personene. Føler, tenker.
Hovedtekst: replikker
Da boken kom ut ble det mye negativ omtale og reaksjoner. Boken inneholdt nihilisme, angrep på kirkens verdigrunnlag, forsvar for den frie kjærlighet, krenkelse av tabuer som incest og syfilis. Tittelen Gjengangere har en dobbel betydning; spøkelser og hendelser som gjentar seg. Hendelser som gjentar seg peker tilbake på at Fru Alving opplever at Regine og Osvald flørter og hun kjenner gjentakelsen av den gangen Regines mor flørtet med avdøde Herr Alving. Fru Alving mener at samfunnet gjentar seg. Meningene, måten man tenker på og ideene gjentar seg fra år til år og fra generasjon til generasjon.
Kilder:
Primærkilder – Ibsen, Henrik 1881
”Gjengangere”
Vigmostad Bjørke
Sekundærkilder –
”Grip teksten”
Dahl, m.fl 2008
s. 62 - 66 ”Henrik Ibsen (1828-1906) – ”å dikte er å se””
s. 67 ”Det borgerlige drama – kjennetegn”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar